Her en morgen satt jeg ute i sola og nøt en espresso (det var egentlig den andre må jeg innrømme☺dessuten var det også mørk sjokolade involvert).
Grunnen til at jeg deler dette er at det kanskje kan bidra til å belyse vår menneskelige «plastisitet» (et deilig ord som ofte benyttes til å beskrive «den egenskapen som levende organismer (og deres organer og celler) har til å tilpasse seg nye situasjoner …» … og som jeg tillater meg å bruke i en litt utvidet betydning her).
Caffè
For bare et par år siden var jeg litt av en kaffefanatiker. Eller kanskje caffè-evangelist er mer riktig å si. For jeg mente at den italienske kaffekulturen var den eneste riktige – og da heter det caffè, må vite.
Jeg bestilte som oftest Caffè Lungo (som egentlig bare er en laaaang espresso, og må ikke forveksles med Americano der espressoen nemlig tilsettes varmt vann – stooor forskjell, he he) hver gang jeg var på café (… dvs temmelig ofte, jeg vet).
Nespresso?
Imidlertid var det slik at norske baristaer enten ikke hadde hørt om Lungo, eller hadde lært at det var en usmakelig og heller bitter affære (dette på tross av at det er Italias nest mest solgte kaffedrikk (etter Caffè, altså espresso)). Anyway, det som kobler dette til «plastisk» for meg, er at den kaffen jeg drakk denne morgenen (og nøt til fulle) paradoksalt nok er produsert av Nespresso. Altså ikke noe en kaffekjenner normalt vil være bekjent av. Jeg tenker litt på dette nå og må smile litt overbærende av meg selv. Ikke misforstå, jeg digger fortsatt perfekt Caffè Lungo (som forøvrig Espresso House lager best etter min mening), men en mørk Nespressokapsel eller (god) traktekaffe funker også helt perfekt nå om dagen.
Plastisk
For meg ble dette en liten eye opener på morgenkvisten (i tillegg til den doble espressodosen da), at vi er såvidt foranderlige, eller plastiske om du vil. Det som var veldig viktig for bare relativt kort tid siden, virker ikke å bety så mye lenger (hvorfor det er sånn kan man jo spekulere i). Selvfølgelig kunne jeg brukt noe mørkere (nærmest espressosvart, f.eks. en livskrise) til å belyse denne plastisiteten, og hvordan vi fascinerende nok evner å områ oss når det kreves, men da hadde det hele blitt så alvorlig. Dessuten hadde heller ikke det stemningsfulle bildet, av den perfekte Caffè Lungo, passet så godt.
Men, seriøst, Bill Clinton (som vi vet liker en god kopp (riktignok) franskbrent Café fra Pascal) har visst sagt at «det vi ønsker skal bli varig, må vi forandre».
Begge foto: Petter Wilhelmsen