Med glimt i øyet slår Emil fast at assistenten Even ordlegger seg bedre en han. Vi smiler av hans selvironiske og opplagte kommentar, for Emil må jobbe litt ekstra for å gjøre seg forstått.
Etter en alvorlig fallulykke i 2012 har Emil mot alle odds kjempet seg tilbake til livet. Riktignok med god hjelp fra mor, far, søster Rikke og assistent-teamet han har gjennom sin BPA-ordning.
– Han har store fysiske og kognitive skader, som blant annet gjør det vanskelig for han å snakke. Allikevel elsker han å være aktiv, sier Mona som er Emils mor og arbeidsleder i BPA-ordningen.
På egne ben, støttet av Even
Vi var med Emil og hans to assistenter på tur i et idyllisk nærområde på Slemmestad, der Emil vokste opp. – Geitungholmen som vi ser der ute var, før ulykken, ofte mål for svømmeturene til Emil, forteller Even som har vært assistent og vernepleier for Emil helt siden han var på Sunnaas. Han forteller om Emils drøm, eller mål, rettere sagt: – Emils selvuttalte mål er å kunne gå! Derfor er alle i BPA-teamet nøye med trening og positivt snakk. Hver dag er det «ståtrening», og i dag med fantastisk utsikt mot Emils egen Geitungholmen, havet og horisonten bak. På bilde av de to (over) er det lett å se på Emil at dette er et av dagens høydepunkter. Han står nemlig på egne ben, stolt, men godt støttet av Even. Han nyter øyeblikket. Jeg spør Emil om hvilket bilde jeg skal velge av ham i denne reportasjen: – Sittende eller stående? Så ser jeg på han, og vet jo allerede svaret: – Stående, sier han og smiler.
– Alle andre alternativer ville vært mye dårliger for Emil, sier mamma Mona som er takknemlig for den omfattende ordningen sønnen har fått. – Med BPA får Emil mulighet til å leve et så normalt liv som mulig. Det betyr mye å få være ute hver dag, gå på café eller kino og henge med venner – når han selv vil. Et aktivt, normalt og brukerstyrt liv som hadde vært vanskelig eller umulig hvis han skulle vært på institusjon, sier hun.
Hun forteller videre om familiens faste turer til Corfu der de har blitt gode venner med lokalbefolkningen, og syntes det var rørende å merke at de sto med dem i sorgen etter ulykken. – Det første året var det ikke mulig å reise, men senere har vi fått til tre uforglemmelige turer, forteller Mona og fortsetter: – Det hadde ikke vært mulig uten BPA og det fantastiske apparatet vi har i ryggen. Tross alt som har skjedd føler vi oss heldige, avslutter hun.
Her kan du se filmen: